Europas nest største land: Ukraina. Med Europas tredje
lengste elv: Dnjepr. Det er ikke mye vi vet om noen av dem,
vel? Ikke før vi hadde vært på ferdigpakket båttur, fra
Odessa til Kiev.
INGER ANNE OLSEN
Dnjepr, Ukraina
Så mye mer vet vi ikke om dette landet, enn at det var
åsted for en av dette århundrets store miljøkatastrofer.
Men det er 12 år og et sprengt imperium siden Tsjernobyl.
Syv år etter at Ukraina ble sitt eget land, er det meste
blitt verre - for folk flest. Færre arbeidsplasser, høyere
matvarepriser, lavere produksjon. 60 prosent av jorden er
sterkt skadet - utpint, erodert, forurenset. I Norge
forberedes vinterens hjelpesendinger med varme klær.
Likevel:
Her lander vi, i to skranglete fly fra Air Tavrey, sammen
med 240 dansker på vei til ferie. 12 dagers krysstokt, fra
svartehavsbyen Odessa i sør, via Krim opp livsnerven Dnjepr
til hovedstaden Kiev. Alt gjennomorganisert av reiseledere.
Cruise i Ukraina: Båt uten svømmebasseng. Soldekk uten
solstoler. Mat uten smak.
I stedet: Promenader langs mondéne avenyer og utflukter til
landbrukskollektiver. Måltider i enkle hjem og rundturer i
tsartidens palasser. Onsdag en avslappet badeby, torsdag en
fattig fiskerlandsby. Innimellom, når vi bare seiler og
ikke har annet å gjøre: Foredrag. Om politiske, sosiale,
økonomiske forhold. Da forlater vi soldekket og toger til
foredrag, alle som én. Sole oss kan vi gjøre en annen ferie.
Drikke kan vi gjøre i kveld.
Odessa. Svartehavets største havneby, kulturby, badeby,
flerkulturell før ordet var oppfunnet.
Vi er på plass i cruise-skipet Marskalk Rybalko, fortøyd
ved foten av Patjomkin-trappen. 192 trinn som i 1925 ble
gjort berømt av Sergej Eisenstein, da han skildret opprøret
på "Panserkrysseren Patjomkin" i sin udødelige film. Lå
panserkrysseren der vi nå ligger, i virkeligheten?
Naturligvis må vi spasere ned trappen, her Eisenstein lot
en barnevogn falle og falle på vei mot revolusjonen.
Ingen tegn til opprør nå, bare noen brudepar som lar seg
avbilde på øverste avsats. Og lenger inne i byen en
pulserende hovedgate, der Versace og Dolce&Gabbana tilbyr
siste mote i klær, hva med en høstkåpe til 7000 kroner? En
god årslønn, for den som er så heldig å få den utbetalt. Så
hvem handler her?
Mens vi spiser lunsj i en sidegate - poteter med lever og
en halvliter øl for 14 kroner, det beste kaféen kan by på -
bugner delikatessebutikkene av fileter og oster, champagne
og konjakk, til skyhøye priser. Utenfor tigger tiggerne og
forfaller bygningene, operaen (den er kanskje
åpen), Pusjkin-museet (det er antagelig stengt), det
litterære museum, det arkeologiske museum. Alléene av
akasier, kastanjer, plataner lar oss ane gammel stolthet.
Men det er elveturen vi venter på, ferden mot Kiev, som
nordmenn har reist før oss. Dnjepr var de gamle
vikingekongers vei fra Novgorod til Konstantinopel.
På turens sjette dag, fulle av inntrykk etter en tur innom
Krim, er vi kommet 86 kilometer opp Dnjepr, til
industribyen Kherson. Her i deltaet ligger nesten 200 øyer.
I mindre elvebåter besøker vi fiskerlandsbyen Kuzminki.
Urbaniseringen var her før oss. Bare halvparten av de 180
husene er bebodd. Skolen er stengt. Butikken er stengt.
Store deler av vinteren er stedet frosset inn i 25
minusgrader. Nesten bare gamle er igjen.
Vi deles i smågrupper for å spise lunsj i private hjem:
Brød, fylt paprika, egg, tomat, pærebrennevin av egen
produksjon. Vi spiser, og skåler ustoppelig. Klokken er
bare tolv, men hele selskapet er lett animert, allsangen
runger. Etterpå tråler vi usjenert vertskapets få og små
rom, peker og spør. På vei hjem til "Marskalk Rybalko" går
dansen på akterdekk.
Om ettermiddagen er vi igjen fattet. Da sitter vi alle
sammen og hører på et utmerket foredrag om Ukrainas
landbruk.
Noen danser seg videre, gjennom natten, 26 mil mot
Zaporozje. Men en gruppe dansker spiller kort i den
stilleste baren, på femte dekk.
Vi våkner i storbyen, og tråler markedene, museene, øya
Hortitsa, ser kosakker med hester og hårpisker.
Grytidlig neste morgen: Vi skal heves 37 meter opp, vi
skal over Dnjeproges, verdens største demning da den ble
bygget i 1932, i den store sovjetiske
elektrifiseringskampanjen. Tåkedis lavt over bredden. På
toppen av slusen står han: Vladimir Iljitsj Lenin, med
hevet arm. Et magisk øyeblikk peker han rett mot en
stigende sol. Men så forskyves vinkelen, magien er over.
Under oss Zaporozje, "byen bak fossene", med en million
mennesker. Hvor mange av dem har fått lønn denne måneden?
Foran oss elvebredden kranset av fiskere, gamle og unge,
menn og kvinner med stang og snøre. Og klokken er bare syv.
Kveld igjen, og vi har trålet Tsjapajevskij på kryss og
tvers. Syv landsbyer, 6000 mennesker som tilsammen utgjør
et kollektiv. Vi har sett skolen, sykestuen og rådhuset.
Den rustne maskinparken og den magre kornhøsten. Blitt
bespist og besunget, talt for og takket.
Det er mer enn 60 år siden Stalin sultet ihjel noen
millioner ukrainske bønder.
Vi har forlatt skipet for en dag, dundrer gjennom landet,
fordelt på åtte busser, langs motorveien mellom Moskva og
Krim. Som et større statsbesøk kommer vi. I Dnjepropetrovsk
skal vi ta igjen "Marskalk Rybalko". Før vi går om bord får
vi et glimt av McDonald's, på den to mil lange
strandpromenaden. Noen av oss lengter dit.
Fattig, fattig. Konene i Kanjev selger blomster og
broderier. Det er kulturen sin de selger, historien, der de
falbyr familiens gamle lintøy, dåpsduker, gardiner,
broderte og pent lappede nattskjorter. Det føles galt å
kjøpe.
Men når vi er ferdige med vår picnic som skipsbesetningen
har dekket opp på elvebredden, når vi har spist vår
sjaslik, våre grillspyd, og drukket vår vodka i det grønne,
som det gamle aristokratiet uberørt av at fattige
blomsterkoner med tynne ansikter sitter i en bue tett rundt
oss, da kan vi kjøpe asters, georginer, fresia. Konene vet,
og vi vet, at når vi bare har skålt nok, blir vi
sentimentale skandinaver. Så fyller vi rollene våre: Kjøper
dynger av blomster, fire kroner pr. bukett. Konene går ikke
før alt er solgt. Da, når de fleste av oss er tilbake på
skipet, mørket senker seg, alle blomstene solgt, da vet
konene enda en måte å tjene penger på. De synger. Lenge og
inderlig, fremmed og klagende, 12 gamle kvinner med skaut.
Så lenge vi vil høre, vil de synge.
Og vi kunne reist hele veien for denne sangens skyld.
Men det blir natt, og vi er bare en sluse fra Kiev. De
siste 135 kilometerne til hovedstaden drikker vi oss opp
elven, garilka, ukrainsk vodka med pepper, med Rita og Poul
fra Rødby, danser en bossanova i baren der Anton spiller
saksofon, bare 16 år ung.
Ennå er ikke turen over, og natten er intens. Hvordan kan
det gå til, når gjennomsnittsalderen om bord er nær 70?
Til slutt Kiev, forgylte kupler, buer, minnesmerker,
kirker og klostre. Byen hvor både Russland og Ukraina har
sine røtter troner på høydene over Dnjepr. I 300 år var de
to landene i union, i bare syv år har Kiev vært hovedstad i
et selvstendig land. Her hentet Harald Hardråde sin
dronning Ellisif.
Katedralenes gullkupler spidder himmelen. I huleklosteret,
et av den gresk-ortodokse kirkes eldste og viktigste seter,
er det bare turister som forstyrrer freden. Resten av byen
koker, kosmopolitisk og kontinental. Men en drosjesjåfør
minner oss om sin virkelighet, om de flestes virkelighet.
Han er også den eneste vi treffer som uoppfordret
snakker om den store katastrofen. For 12 år siden arbeidet
han 13 små mil nord for Kiev - i Tsjernobyl.
Og i dag?
Reisehåndbøkene forteller om alt som ikke fungerer i
Ukraina, om kriminalitet, om at service ikke er oppfunnet.
Men også at folk du treffer på gaten er hjelpsomme og
vennlige, at Kiev er en av Europas mest spennende byer.
Om bord på båten har vi det vi trenger. Enkle, men
tilstrekkelige lugarer. Trist, men rikelig mat. Dårlig vin,
men godt øl. En vennlig besetning, tre grupper musikere om
bord. Vi blir ført av ni danske og en håndfull ukrainske
reiseledere, med store kunnskaper om landet de leder oss
gjennom. Vi kan gå i grupper, eller streife på egen hånd.
For oss føles tryggheten stor. Blikkene som unge menn
kastet på fotografens prangende objektiver, er av samme
lengtende art som i Norge. "Jeg tror jeg kunne lagt fra meg
kameraet hvor som helst, og noen ville kommet løpende etter
meg med det". Sier fotografen.
Hvorfor, i et fattig land? Kanskje fordi et fattig
menneske ikke er et synonym for tyv. Kanskje av andre
årsaker.
***
Av Ukrainas 52 millioner innbyggere bor rundt halvparten
i byer. Landet har fem millionbyer: Kiev, Kharkov,
Dnjepropetrovsk, Odessa og Donetsk. 72 prosent av
befolkningen er ukrainere, 22 prosent er russere.
SLIK KOMMER DU DIT:
Med 65-Ferie, tlf. 00 45 33 14 65 66
Dette er turen vi prøvde: 12-dagers båttur fra Odessa via
Krim til Kiev - eller omvendt. Første avgang sent i mai,
siste avgang i slutten av september. Pris pr. person i
dobbeltlugar fra 7996 danske kroner. Prisen inkluderer fly
t/r Ukraina fra København eller Billund. Prisen inkluderer
alle utflukter, med danske guider. For 200 kroner ekstra
ordner reiseselskapet med visum.
Med Jensen Sea Travel, tlf. 00 45 33 13 26 35
Samme strekning med samme type båt, men prisen omfatter
ikke flyreisen. Pris pr. person i dobbeltlugar 6000 danske
kroner. Engelsk- eller tysktalende guider.
Det dansk-ukrainske Quality Tours, som er teknisk arrangør
for 65-Feries krysstokter, vurderer å tilby turer fra Norge
i 1999.
Kalinka Tours i Kragerø (tlf. 35 98 12 55) selger turer til
Kiev. Fly og tre netter på hotell koster fra 4350,-. Bare
fly Oslo-Kiev-Oslo fra 3690,- pluss avgifter. Kalinka Tours
er også behjelpelige med å sy sammen turer til andre deler
av Ukraina.
ET UVANLIG REISESELSKAP
Det danske selskapet 65-Ferie er noe så uvanlig som et
ukommersielt reiseselskap, startet for 25 år siden av
Alfred Olsen, en politimann med sosialt sinnelag: Han var
opptatt av at eldre mennesker skulle få tilbud om
kvalitetsreiser til fornuftige priser.
Reisene tilbys til selvkost. Selskapet eies av et fond, og
eventuelt overskudd går til "Albert Olsens Rejsefond" for
svaktstilte pensjonister.
65-Ferie har bussreiser over hele Europa. I 1992 startet
de med båtturer i Russland (Fra Perm til Volgograd, fra
Perm til St. Petersburg, og fra St. Petersburg til Moskva),
i 1994 gikk første båttur i Ukraina. Selskapet har også
båtturer på Donau, fra Wien til Bucuresti.
Hvem som helst kan reise med 65-Ferie, men 90 prosent av
gjestene er nær, eller godt over, pensjonsalder.
"Ukrainsk politi har arrestert over 100 mafia-medlemmer
fra åtte land som deltok på et internasjonalt forbryter-
toppmøte i den ukrainske havnebyen Odessa."
(NTB-AFP, 8. september)
"Den varmeste sommeren på 50 år har ført til 30 prosent
økning i antall druknede. Halvparten av drukningsulykkene
hadde sammenheng med alkohol. De første seks månedene
i år druknet 2500 mennesker i Ukraina."
(DPA, 25. august)
"Statsministeren låste personlig inne 2000 bedriftsledere
i en konsertsal i Kiev. Bedriftslederne, som trodde de
skulle delta på et seminar, skyldte skatt til staten."
(NTB-REUTERS, 8. august)
"Ukraina har høstet 1,5 millioner hektar korn til nå, med
gjennomsnittlig avkastning på 2,58 tonn hvete pr. hektar.
Offisielt stipuleres kornhøsten til å bli totalt 35
millioner tonn. Det er halvparten så mye som før 1991."
(REUTERS, 16. juli)
"Den ukrainske regjeringen vil fryse prisene på flere
matvarer for å hindre prisene i å skyte i været."
(NTB-AFP, 8. september)
"Etter måneder med reparasjoner, kjører Ukraina den
siste Tsjernobyl-reaktoren opp på maksimal ytelse."
(DPA, 7. september)
"Tsjernobyl-kraftverkets eneste fungerende reaktor er
i drift igjen, etter at den ble stoppet på grunn av
en lekkasje av radioaktivt vann."
(NTB-AP, 22. juni i år)
"Ukrainske domstoler har dømt 91 mennesker til døden i
løpet av årets seks første måneder. Bare Kina henretter
flere mennesker enn Ukraina."
(Melding (Melding fra NTB, 10. august)
