Krims største moské skulle kalt til bønn nå som solen har
passert sitt høydepunkt. Men den ligger taus ved siden av
kirken, noen meter bak strandpromenaden.
INGER ANNE OLSEN
KATRINE NORDLI (foto)
Jefpatoria, Krim
Det er deilig stille på stranden i Jefpatoria. Ukrainerne
soler seg ved Svartehavets bredd. Ikke en eneste skingrende
reiseradio å høre. Bare lavmælt samtale, et barn som roper,
latter. Sandstranden noen minutters gange vestover er enda
roligere, som å ha hele havet for seg selv.
Kanskje vi likte Jefpatoria best ved hele Krim. 115000
innbyggere, men ikke mer enn 244 turister - vi kom alle med
båten i dag. Vi vekker liten oppsikt og enda mindre
nysgjerrighet, men møter mye vennlighet.
Kanskje vi likte oss så godt fordi eventuelle nyrike i
hvert fall var usynlige på overflaten. Kanskje vi likte oss
fordi kaféene, ulikt i andre byer, ikke kjørte musikken på
full guffe, selv om de hadde digre nok høyttalere. Kanskje
vi likte oss fordi byen hadde en vennlig strandpromenade som
ikke var lastet ned med juggel og gjøgleri.
Kanskje vi likte Jefpatoria best fordi strandpromenaden
var flankert av en kirke og en katedral, med en moské i
midten, og en liten synagoge tre kvartaler bakenfor, vegg i
vegg med et tyrkisk bad? Kanskje fordi de alle så ut til å
være i bruk, selv om moskéen ikke høylytt kalte til bønn?
Kanskje fordi det her var aller mest annerledes? Vel var
Jalta vakker som en middelhavsby, og vel var Sevastopol
spennende med sin blodige historie, sin Svartehavsflåte og
sine søylebygninger.
Men Jefpatoria ligner bare på seg selv.
En svipp med trikken, en avstikker til markedet, en
vandring i gamlebyen og en lite smakelig, men hyggelig lunsj
ved siden av den lille synagogen før en svømmetur i
Svartehavet er alt sammen deilig for den som leter etter
dagligliv i det fremmede.
Blodige Sevastopol
Lenger sør på Krim er Sevastopol mer imponerende, og kanskje
vakrere. Inntil for tre år siden den hemmeligste byen på
Krim, lukket for utlendinger, for her har Svartehavsflåten
sin base.
I kveld pulserer diskolyset i de gamle, vakre bygningene
ved havnen. Inngangsbilletten koster en ukelønn, men
innenfor er det stappfullt. I kveld deler 400000 innbyggere
på et par hundre marinegaster. Det er amerikansk flåtebesøk
i Sevastopol, for aller første gang siden annene
verdenskrig. En stor begivenhet i et Ukraina som er
nesegrust forelsket i USA.
Vi har vanskelig for å danse i kveld, vi er blitt vist
byens blodige historie så levende at vi stadig fornemmer
den. Her har stått slag så grufulle og så langvarige at man
må undres over hvor mye blod jorden kan suge til seg uten å
etterlate fysiske spor.
Under Krimkrigen var byen beleiret og under stadig
bombardement i 349 dager, av briter, franskmenn og tyrkere,
fra 1854 til - 55.
Under annen verdenskrig sto byen mot tyskerne i 250 dager
før innbyggerne overga seg.
Vi fatter en ørliten bit av blodigheten ved hjelp av
flinke guider og panoramaet som er bygget opp i et museum,
360 grader rundt skildrer det levende en dag under den
lengste beleiringen.
Dette er heller ikke den byen på Krim hvor det er mest å
gjøre. Men desto mer å fornemme.
De 600 fartøyene i Svartehavets en gang så stolte flåte er
i dag delt mellom Russland og Ukraina. De ukrainske ligger i
bukten like bortenfor oss. I viken innenfor, de russiske.
Lengst inne, de som er skrotet. Rekker av rustne
minesveipere, kryssere, jagere, ubåter. Kanskje brukbare som
delebåter? Det sprekeste i vannet her er delfinene som leker
seg like utenfor havnebassenget.
Florence Nightingale
Det er 45 år siden Nikita Khrustsjov ga bort Krim i gave til
Ukraina for å markere 300 års sammenslåing av Ukraina og
Russland. Krim tilhører fremdeles Ukraina, men har delvis
selvstyre og eget parlament. Minoriteten av krimtatarer er
de siste som er blitt utsatt for blodige urettferdigheter på
denne halvøya, deportert og herset med. De som har vendt
tilbake, føler seg fremdeles overkjørt i Krims parlamentet.
Mange av dem bor i brakker.
Enda lenger sør, på vei ti Jalta, ligger tåken lavt over
Balaklava-dalen. Her sto den moderne sykepleiens vugge: Det
var her Florence Nightingale utførte sitt barmhjertige
arbeid. Under den blodige Krimkrigen.
Og Jalta? Først Livadia-palasset, der det runde bordet
fremdeles står slik Churchill, Roosevelt og Stalin satt
rundt det da de skrev under Jalta-avtalen i februar 1945.
Men for oss som er født etter krigen, gjør det større
inntrykk å se sommerhuset der Gorbatsjov satt i husarrest i
1991.
Slitne Jalta
Selve Jalta henger vakkert nedover åssiden som en fransk
eller italiensk badeby. Rullesteinstranden er full av
mennesker, selv om vinden er litt skarp. Her blir det aldri
kuldegrader. Sydspissen av Krim har subtropisk klima, men
bare noen kilometer innover, opp på steppelandskapet, kan
det bli 15-20 minusgrader om vinteren.
Mange tiårs turisme ligger som et slitent slør over Jalta.
Restaurantene, som ligger tett i tett, overgår hverandre i
elendig mat. Souvenirselgerne kappes i å fremby smakløse
gjenstander. Tiggerne venter stille på en almisse.
Kanskje gjør vi en gammel by urett, men vi forlater med
glede Jalta for Sevastopol igjen. I det gamle teateret, som
ennå ikke er omgjort til diskotek, synger Svartehavsflåtens
store mannskor sentimentalt og voldsomt.
inger.anne.olsen@aftenposten.no
SLIK KOMMER DU DIT:
Vi besøkte Krim som en del av en lengre båttur (med den
danske reisearrangøren 65-Ferie (telefon: 004533146566),
bodde trangt, men greit om bord, og slapp å stresse med
forflytninger.
Fra Norge kan reisebyrået Kalinka Tours (telefon:
35981255) sy pakker der flyturen tur-retur Oslo-Kiev koster
4280 kroner og turen Kiev-Simferopol koster 1350 kroner tur-
retur.
Simferopol er Krims trafikknutepunkt, derfra går det tog
og buss videre til kystbyene. Den som gjerne vil reise
sakte, kan ta tog til Simferopol, både fra Kiev og fra
Moskva.
TIL JEFPATORIA kommer man enklest med tog, flere avganger
daglig fra Simferopol. I tillegg sporadiske båtanløp fra
Odessa.
TIL SEVASTOPOL: Med tog fra Simferopol.
TIL JALTA: Buss fra Simferopol, eller båt fra Odessa og
andre store havner i Svartehavet.
